Du ligger under dynen i mørket. Tenker på noe fint. Noe som får deg til å smile. Du føler deg helt trygg. Du er helt trygg. Men så kommer den, angsten. Først er det en klump i magen. Som en stein, tung og hard. Du prøver å ignorere den, late som ingenting. Men det går ikke. Du klamrer deg fast i de gode tankene, i tryggheten, forteller deg selv at du ikke har noe å være redd for. For du har jo ikke noe å være redd for. Men det er for sent. Du vet at det er for sent, du har vært her før. Klumpen i magen er større enn deg. Du har ikke noe å frykte. Men frykten for frykten tar over, hjertet slår litt fortere, litt hardere. Du prøver å puste rolig, roe deg ned. Men snart løper hjertet løpsk, du føler at du blir kvalt, du mister all kontroll. Du vil bare krølle deg sammen under dynen og vente til det går over. Men du kan ikke engang bevege deg. Du er lammet, fanget av panikken. Tårene renner, du får ikke puste. Du tror at du skal dø.

Men det går over, det går alltid over. Det føles som døden hver gang. Men det går over. Da ligger du der i mørket, under dynen, akkuarat som før det skjedde. Men alt er forandret. Du finner ikke de fine tankene igjen. Du føler deg ikke trygg. Du er ikke trygg. For angsten er alltid der. Den kan ta over når som helst, hvor som helst. På bussen, i byen, på skolen. Hvis den kan ta deg der du er aller tryggest, i din egen seng, kan den ta deg overalt. Og frykten for frykten, angsten for angsten, tanker som "tenk hvis?" eier deg plutselig. Du klarer ikke å gjøre det du gjorde før, du er for redd. Det er ikke noe bestemt som skremmer deg, det er bare den uendelige angsten for at det skal skje igjen, at du skal miste kontrollen.

Et sted inni deg har du en stemme av fornuft som foreteller deg å slutte å tenke på det. Slutt å forvent det værste. Lev livet ditt, ikke la angsten stoppe deg. Men du har gjort det før. Du har glemt, men angsten glemmer aldri. Den finner deg alltid uansett. 

Men det er ikke selve angsten som er det værste. Det værste er at den alltid tar meg seg alle vennene sine. Og når angsten slipper taket, blir de igjen. Følelsen av å ikke være bra nok, flink nok, sterk nok, følelsen av å aldri strekke til. Følelsen av å alltid skuffe alle, inkuldert deg selv, men aldri klare å forklare hvorfor fordi du ikke vet det selv. Og det værste av alt, depresjonen. Som alltid ligger og ulmer i bakgrunnen. Angsten er bare en gnist i forhold, men den setter i gang noe stort. Hvis angsten er lammende, er depresjon døden. 

Mange tror depresjon handler om å ha det vondt, å være lei seg, disse tingene som er vanlige å oppleve i livet. Men som Elizabeth Wurtzel skriver i Prozac Nation, har depresjon ingenting med livet å gjøre. Smerten man føler når man er deprimert er bare naturens forsøk på å fylle et vakum. Depresjon er ikke smerte, det er tomhet. Depresjon er håpløshet. Du klarer ingenting, orker ingenting, vil ingenting. Det er ingenting som betyr noe. Hva andre sier og gjør betyr ingenting. Du vet at du er elsket, men du føler det ikke. Du er helt alene. Det er vondt, jævelig vondt. Det føles som å synke ned i et svart hull, der det ikke finnes lys, glede eller håp, du bare synker og du kan ikke stoppe det. Ikke kan kan hjelpe deg, ingen kan redde deg fra deg selv. Og du vil bare komme deg ut av dette helvete. Når det er på sitt værste bryr du seg ikke om ut betyr å bli frisk, eller å dø. Det spiller ingen rolle. 

Jeg vet allerede at jeg kommet til å angre på å skrive dette innlegget, og sannsynligvis slette det. Men jeg skriver det alikevel. Fordi jeg har lyst til å være en av de som tør, å ikke en av de som later som. For de av dere som sliter med det samme har jeg bare et råd å gi. BE OM HJELP OG TA I MOT ALL HJELPEN DU KAN FÅ. Man kan ikke klare alt selv, og å be om hjelp når man trenger det er et tegn på styrke, ikke svakhet. 

Og til absolutt alle, husk at man aldri kan vite hva noen sliter med, den jenta som virker som den lykkeligste av dem alle kan være den som gråter seg i søvn hver natt. Ja, det en klisjé, men det er en klisjé fordi det er sant. Bare fordi en sykdom ikke syns, betyr det ikke at den ikke er ekte.

 

-Emma